Statens utilsiktede opprinnelse og hva det sier om staten i dag

Spørsmålet om hvorfor våre forfedre gikk fra å leve i egalitære smågrupper til å underkaste seg bystater med sentralisert makt for 5000 år siden, er et av historiens store mysterier. En vanlig antakelse er at befolkningen aksepterte en hersker i bytte mot beskyttelse mot indre og ytre fiender (Kradin 2025). En annen hypotese er at staten oppsto gjennom erobring og utbytting (Oppenheimer 1975). Men ser vi nærmere på menneskets biologi og de første staters maktstrukturer, tegner det seg et annet bilde. Staten var kanskje en utilsiktet konsekvens av hvordan jordbruksoverskudd, befolkningsvekst og eksterne, abstrakte autoriteter førte til biologisk forankret proaktiv vold mot egen befolkning uten at noen var personlig ansvarlig. Dersom hypotesen presentert her stemmer, viser den også hvorfor stater har kunnet bestå gjennom historien til i dag og den gir en forklaring på den mislykkede håndteringen av Covid pandemien.

Reaktiv og proaktiv vold

For å forstå statens opprinnelse er det nyttig å skille mellom to typer vold eller aggresjon forankret i vår biologiske natur. Reaktiv vold er impulsiv og personlig. Sjimpanser lever i grupper basert på dominans og reaktiv aggresjon benyttes i konkurransesituasjoner for å etablere eller opprettholde dominans. Blant våre forfedre i steinalderen ble denne typen for reaktiv aggresjon aktivt motarbeidet. Tyranniske individer ble sanksjonert, utstøtt eller henrettet (Wrangham 2019). Reaktiv aggresjon som er en viktig faktor for å markere dominans blant sjimpanser, er derfor betydelig svekket hos menneskene (Boehm 1999). Hos mennesker aktiveres reaktiv aggresjon først og fremst når et individs integritet trues enten det gjelder liv eller eiendom.

Proaktiv (instrumental) vold er derimot planlagt, kaldblodig og ofte kollektiv. Det unike med proaktiv vold er at den er utformet slik at den enkelte utøver føler liten eller ingen personlig skyld. Når en gruppe jeger sankere i steinalderen planla å fjerne et individ for gruppens beste, ble ansvaret fordelt på alle. Jeger sankeres angrep på nabogrupper for vinningsskyld (kvinner, mat, redskap, våpen med mer) var også uttrykk for proaktiv vold (Gat 2008). Denne evnen til å utøve vold uten at konkrete personer står igjen med moralsk ansvar, er det biologiske fundamentet for staten.

Nevrobiologisk forskning taler for at ulike deler av hjernen er aktive ved reaktiv og proaktiv aggresjon (Wrangham 2019). Reaktiv aggresjon er emosjonell og personlig, og aktivert av amygdala og hypotalamus. Den proaktive aggresjonen er kaldblodig, målrettet og involverer planlegging. Det er større usikkerhet når det gjelder hvilke deler av hjernen som er aktive ved proaktiv aggresjon hos mennesker (Wrangham 2018). Trolig er prefrontal korteks viktig.

Grunnen til at menneskene i dag er betydelig mindre reaktivt aggressive enn sjimpanser, er trolig selvdomestisering blant våre forfedre de siste 300.000 årene. Impulsive og dominanssøkende stammemedlemmer ble drept ved hjelp av håndvåpen og førte til en betydelig svekkelse av den reaktive aggresjonen (Bingham and Souza 2009). Denne svekkelsen er forankret i våre gener (Boehm 2012).

Den proaktive aggresjonen ser derimot ut til å være nokså lik både blant jeger sankere og sjimpanser da frekvensen av dødelig, proaktiv vold mellom nabogrupper er påfallende lik hos tradisjonelle jeger sanker samfunn og sjimpanser (Wrangham, Wilson and Muller 2006, Wrangham and Glowacki 2012).

Den restriktive autoritet

I førstatlige samfunn enten det var snakk om jeger sankere eller de første små jordbrukslandsbyene, var etikken personlig og gjensidig (Sahlins 2017). De ytre autoritetene som fantes (tradisjoner, sosiale normer og etikk), var restriktive. Deres funksjon var å begrense individets evne til å skade andre i gruppen (Graeber and Wengrow 2021).

Dersom et individ stjal fra en annens eiendom eller utøvde vold, ble dette møtt med sanksjoner. Fordi samfunnene var små, var alle aktører synlige og kjent av alle. Selv han som administrerte den lokale kornsiloen, var en nabo av kjøtt og blod. Han var bundet av den samme restriktive autoriteten som alle andre. Brudd førte til personlig ansvar og sanksjoner. Her fantes det ingen moralske friplasser.

Trolig er det en forbindelse mellom restriktiv autoritet og reaktiv aggresjon. Reaktiv aggresjon er en forsvarsmekanisme eller alarm som trigges automatisk når et individs integritet enten det gjelder liv, eiendom eller status, trues. Den restriktive autoriteten utviklet seg sannsynligvis som normer farget av den reaktive aggresjonen (Haidt 2012).

Den urbane revolusjon og rollens abstraksjon

Det store skiftet inntraff med den urbane revolusjonen i Mesopotamia for over 5000 år siden (Childe 1983). Da byene vokste til en kritisk masse, skjedde et sosiologisk faseskift hvor ansvar ble anonymisert. Tusenvis av mennesker bodde nå sammen og kjente ikke lenger de som forvaltet fellesskapets ressurser. Administratoren (oftest en prest) av kornsiloen var ikke lenger en nabo, men innehaver av en rolle. I de første protostatene ble denne rollen besatt av utskiftbare mennesker som handlet på vegne av en guddom. Fra å være et menneske alle kjente, ble administratoren av kornsiloen en abstrakt og potensielt evigvarende rolle. Språket tillot menneskene å skape en fiksjon – en rolle – som eksisterte uavhengig av personen som innehadde den.

Det er sannsynlig at skriftspråk var viktig i denne prosessen (Scott 2017). Forløpere til de første skriftspråk hadde eksistert i flere tusen år (token systemet). Det første reelle skriftspråket (kilespråket) oppsto omtrent samtidig med de første bystatene. Skriftspråket tillot administratorer å føre regnskap over korn, kyr, mennesker med mer. Administratorene var ikke lenger avhengig av hukommelsen med dens forgjengelige natur (Ong 2001). Skriftspråket ble de abstrakte rollenes fremste instrument. Tekstene var knyttet til roller, men ikke til de personer som var rolleinnehavere.

Dette er øyeblikket hvor det som kan kalles de immuniserende autoritetene oppstår. Presterollen ble et moralsk skjold. Når rollen krevde inn korn, ble det ikke definert som tyveri (et brudd på den restriktive autoriteten), men som en hellig plikt. Rollen ble fritatt fra de reglene som gjaldt for vanlige mennesker fordi dens handlinger ble tilskrevet en ytre, ufeilbarlig autoritet nemlig gudene (Frankfort 1978). Vold ble institusjonalisert gjennom utilsiktede prosesser uten å være planlagt av en elite. Bygging av store tempelkompleks og palasser ble mulig og forsterket denne utviklingen.

Asymmetrien i maktens arkitektur

Dermed oppsto en fundamental moralsk asymmetri som definerer staten den dag i dag (Hudson 2018). For individet gjelder den restriktive ytre autoritet som forbyr individet å krenke andres liv og eiendom. Den krever personlig ansvar og oppreising ved overgrep.

For statens rolleinnehavere gjelder de immuniserende ytre autoritetene som fritar rolleinnehaveren for det ansvaret som følger av den restriktive autoriteten. Den tillater tyveri (beskatning), drap (krig) og krenkelse av frihet (reguleringer) uten at rolleinnehaveren stilles til personlig ansvar.

Det er rollens abstrakte og evigvarende natur som åpner for immuniseringen. Mennesket i rollen er utskiftbart, men rollen selv er vasket ren for personlig skyld. Soldaten føler ikke at han dreper. Han tjenestegjør. Politikeren føler ikke at han stjeler. Han forvalter et mandat. Det er den proaktive volden og «ondskapens banalitet» som regjerer.

Parallelt med utviklingen av bystatene fortsatte trolig førstatlige råd og forsamlinger å ta seg av lokal rettspleie, konfliktløsning og felles anliggender som vedlikehold av lokale strukturer og felles ressurser samt organisering av dugnader (Jacobsen 1943). Med tiden overtok staten stadig mer av oppgavene som hadde vært førstatlige råd og forsamlingers ansvar.

Eksterne immuniserende autoriteter og pulverisering av personlig ansvar

Det avgjørende elementet for at en statlig maktstruktur kunne feste seg, var introduksjonen av immuniserende autoriteter. Ved å henvise til guder, stjernetyding eller spådommer i innvoller, ble beslutningsmyndigheten flyttet vekk fra det mellommenneskelige planet.

Når en hersker i antikken beordret straff eller skatteinnkreving basert på gudenes vilje eller et varsel i en fugleflukt, skjedde det en kritisk ansvarsforskyvning. Herskeren var ikke lenger en tyrann. Han var en budbringer av kollektiv proaktiv aggresjon og uten personlig skyld eller ansvar. Spåmenns inspeksjon av dyrs innvoller avslørte gudenes vilje om alle viktige avgjørelser knyttet til staten inkludert krig, jordbruk, handel og valg av ledere. Soldatene som utførte ordrene, følte seg som redskap for en høyere makt. Befolkningen fant det utenkelig eller vanskeligere å protestere mot en metafysisk autoritet enn mot et menneske.

Dette skapte en ramme der proaktiv vold gradvis kunne utøves mot egen befolkning under dekke av nødvendighet eller gudenes vilje. Ansvarspulveriseringen gjorde at volden ble systemisk snarere enn personlig. Dette er et sentralt punkt. Kollektiv proaktiv vold mot egne borgere ble tolerert fordi intet konkret menneske sto som den moralske opphavsmannen til volden. Proaktiv vold som gjennom steinalderen var utøvd mot nabogrupper, ble nå brukt mot egen gruppering.

Hver by i Mesopotamia hadde sin egen, unike skytsgud. Disse skytsgudene kan ha vært viktige som samlende eksterne autoriteter for de tidlige statsdannelsene. Harappasivilisasjonen i Indusdalen fra ca 3300 til 1300 f.Kr. ser derimot ikke ut til å ha hatt statsdannelser til tross for at byene kunne være like store som i Mesopotamia. Det mangler arkeologiske funn som taler for bystater (Wright 2010). En grunn til dette kan ha vært at byene ikke hadde sine egne skytsguder, men mange guder. Rammevilkårene for en utilsiktet etablering av en felles immuniserende ekstern autoritet for statsdannelse kan derfor ha vært svakere i Harappasivilisasjonen. Det ser heller ikke ut til å ha vært sentraliserte kornsiloer i byene. Det siste kan ha gjort byene i Indusdalen mindre attraktive for angrep fra nomader eller andre enn tilfelle var i Mesopotamia. Et annet eksempel er Trypilliasivilisasjonen som eksisterte mellom 5500 og 2750 f.Kr. i dagens Ukraina, Moldova og Romania. Her var det bosetninger på størrelse med de første bystatene i Mesopotamia, men som i Harappasivilisasjonen er det ikke tegn til statsdannelser. Samfunnene var egalitære uten hierarkier (Graeber and Wengrow 2021). Heller ikke byene i Trypillia sivilisasjonen hadde sentrale kornsiloer.

Fra innvoller til algoritmer

Statens avhengighet av personlig ansvarspulverisering gjennom ytre autoriteter er ikke begrenset til antikken. I dagens samfunn ser vi nøyaktig samme mønster, men med andre verktøy. Der man før leste i innvoller, benyttes i dag komplekse datamodeller, økonomiske prognoser eller kunstig intelligens (AI). Globalisering med internasjonale konvensjoner, avtaler og organisasjoner fungerer også som eksterne immuniserende autoriteter.

Når moderne stater fatter vedtak som rammer befolkningen hardt, begrunnes det ofte med at datamodellene viser at dette er nødvendig eller at internasjonale organisasjoner som FN ikke gir nasjonale politikere andre valg. Akkurat som dyrs innvoller i Mesopotamia, fungerer dagens konvensjoner og AI modeller som eksterne autoriteter som fritar politikere og byråkrater for personlig ansvar. Hvis AI foreslår en drakonisk tiltakspakke, blir det vanskeligere å kritisere en spesifikk beslutningstaker. Volden er strukturell og forblir proaktiv og ansvarsløs.

Håndteringen av Covidpandemien er et særlig tydelig eksempel på dette. Datamodellenes epistemiske autoriteter gled sømløst over til å bli moralske autoriteter som fritok politikerne for ansvar. Empiriske studier viser at modellene tok feil, men ingen statlige aktører har ansvar for feilene i ettertid. Et annet eksempel er utrullingen av vaksinene fordi vitenskapen hadde erklært dem trygge og effektive. Den immuniserende autoriteten hadde talt og politikerne underkastet seg dette slik de alltid har gjort.

Det frie markedet og staten som en utilsiktet konstruksjon

Tenkere som Murray Rothbard og Hans-Hermann Hoppe argumenterer for at det frie markedet er den naturlige tilstanden for fredelig menneskelig samhandling (Rothbard 1977, Hoppe 2006). Markedet baserer seg på frivillige byttehandel og gjensidig nytte, og krever i prinsippet ingen stat. Velstand og fred blomstrer når privat eiendomsrett respekteres uten innblanding fra et voldsmonopol.

Sett i dette lyset var ikke staten et nødvendig steg i menneskehetens utvikling, men en uheldig konsekvens av grunnene nevnt over. Statene vokste frem som en utilsiktet systemfeil der menneskets medfødte evne til kollektiv proaktiv vold fant en vei gjennom ansvarspulveriseringens smutthull og ble brukt mot egen befolkning. Historien viser at dette trolig var nærmest uunngåelig siden stater har oppstått en rekke ganger uavhengig av hverandre (Mesopotamia, Kina, Egypt og Amerika) med Harappa og Trypillia sivilisasjonene som mulige unntak. Kanskje egalitære samfunn som Harappa og Trypillia sivilisasjonene var underlegne hierarkiske bystater og imperier i krig og derfor ble utslettet.

Befolkningen i de første protostatene ønsket sannsynligvis ikke en stat. Ingen visste hva en stat var. Det de ønsket var fordelene ved jordbrukets overskudd. Men kombinasjonen av befolkningsvekst, kornlagre og herskere som lærte seg å skyve guder (og senere modeller) foran seg, skapte en felle. Den proaktive volden mot egne borgere ble institusjonalisert fordi den nøytraliserte den restriktive autoriteten.

Proaktiv vold mot egen befolkning og immuniserende autoriteter gjør at staten er sårbar for dårlige beslutninger. Staten mangler gode feedback mekanismer for å luke ut feil. Sivilsamfunnet med det frie markedet består derimot av uavhengige aktører som prøver og feiler seg fram veiledet av prismekanismene gjennom profitt og tap. I motsetning til staten er sivilsamfunnet resilient og antifragilt (Taleb 2012).

Konklusjon

Statens opprinnelse var ikke resultat av en opplyst samfunnskontrakt eller ekstern okkupasjon, men trolig en utilsiktet struktur som bygger på menneskets mørkeste tilbøyeligheter som inkluderer planlegging og utøvelse av proaktiv vold uten å føle skyld. Ved å koble proaktiv aggresjon sammen med eksterne autoriteter som pulveriserer ansvar, kunne de første bystatene etablere seg ved menneskers handlinger, men ikke ved design. Befolkningens naturlige motstand mot undertrykkelse ble ikke aktivert.

I 2026 ser vi at denne dynamikken lever i beste velgående. Enten autoriteten er en guddom eller en algoritme, forblir resultatet det samme. Staten er en organisasjon som utøver kollektiv proaktiv vold og kontroll mot egen befolkning, mens ansvaret skyves over på systemet eller modellene. Å forstå statens opprinnelse krever derfor at vi ser bak de offisielle forklaringene og erkjenner hvordan politikeres og byråkraters personlige ansvarsløshet er selve limet i statlig makt.

Referanser

Bingham, P. M. and J. Souza (2009). Death from a Distance and the Birth of a Humane Universe: Human Evolution, Behavior, History, and Your Future Charleston, South Carolina, USA, BookSurge Publishing.

Boehm, C. (1999). Hierarchy in the forest : the evolution of egalitarian behavior. Cambridge, Mass., Harvard University Press.

Boehm, C. (2012). Moral Origins: The Evolution of Virtue, Altruism, and Shame. New York, Basic Books.

Childe, V. G. (1983). Man makes himself. New York, New American Library.

Frankfort, H. (1978). Kingship and the gods : a study of ancient Near Eastern religion as the integration of society & nature. Chicago, University of Chicago Press.

Gat, A. (2008). War in human civilization. Oxford ;, Oxford University Press.

Graeber, D. and D. Wengrow (2021). The dawn of everything : a new history of humanity. New York, Farrar, Straus and Giroux.

Haidt, J. (2012). The righteous mind : why good people are divided by politics and religion. New York, Pantheon Books.

Hoppe, H.-H. (2006). The Economics and Ethics of Private Property. Auburn, Alabama, Ludwig von Mises Institute.

Hudson, M. (2018). ...and forgive them their debts : lending, foreclosure and redemption from Bronze Age finance to the Jubilee Year. Dresden, Islet.

Jacobsen, T. (1943). “Primitive Democracy in Ancient Mesopotamia.” Journal of Near Eastern Studies.

Kradin, N. N. (2025). “Debates on the Origin of the State: Some Results and Perspectives.” Social Evolution & History 24: 147-156.

Ong, W. J. (2001). Orality and Literacy. London, Routledge.

Oppenheimer, F. (1975). The state. Montreal, Black Rose Books.

Rothbard, M. N. (1977). Power and market : government and the economy. Kansas City Kan., Sheed Andrews and McMeel.

Sahlins, M. (2017). Stone age economics. London ; New York, NY, Routledge Classics.

Scott, J. C. (2017). Against the Grain, Yale University Press.

Taleb, N. (2012). Antifragile: Things That Gain from Disorder. New York, Random House.

Wrangham, R. (2019). The Goodness Paradox. New York, Pantheon.

Wrangham, R. W. (2018). “Two types of aggression in human evolution.” Proc Natl Acad Sci U S A 115(2): 245-253.

Wrangham, R. W. and L. Glowacki (2012). “Intergroup aggression in chimpanzees and war in nomadic hunter-gatherers: evaluating the chimpanzee model.” Hum Nat 23(1): 5-29.

Wrangham, R. W., M. L. Wilson and M. N. Muller (2006). “Comparative rates of violence in chimpanzees and humans.” Primates 47(1): 14-26.

Wright, R. P. (2010). The ancient Indus : urbanism, economy, and society. New York, Cambridge University Press.