Kollektiv kognitiv dissonans uniformerer politikernes måte å tenke på

Staten er per definisjon institusjonalisert vold. Det følger av dette at alle politikeres, byråkraters og andre statsansattes handlinger (bortsett fra i det sivile liv) er basert på tvang forankret i vold eller trusler om vold. Denne forankringen i vold omtales ofte som legitim og intellektuelle har gjennom statens historie forsøkt å begrunne den. Lenge ble det hevdet at legitimiteten er delegert av gudene eller Gud. I dag er begrunnelsen knyttet til ulike filosofier og ideologier som utilitarisme, sosialisme, sosial rettferdighet, økonomisk teori, neoliberalisme, tradisjon og andre. Felles for disse begrunnelsene er at staten gis fullmakter som det ville være uetisk for individer eller grupper utenfor staten å ha. Et individ kan ikke ta penger fra naboen mot naboens vilje, men staten kan ta penger fra folket gjennom beskatning enten folk vil eller ikke. Slik er det med absolutt alle statlige aktiviteter per definisjon. De er åpenbart uetiske hvis utført av enkeltindivider eller sivile grupper og blir ikke på mirakuløs måte etiske fordi staten utfører de enten det dreier seg om demokratier eller diktatur. Dette høres kanskje for de fleste ut som en ekstrem påstand, men etiske handlinger forutsetter frivillighet og tilhører sivilsamfunnet. Staten finnes fordi mange mennesker ønsker aktiviteter og resultater som er uetiske i sivilsamfunnet. Denne uetiske siden ved staten må vi akseptere for å opprettholde orden og velferd mener de fleste. Men tvang er et negativsum-spill fordi det er minst en part som taper mens frivillighet er et positivsum-spill (i hvert fall på forhånd) for ellers ville den frivillige samhandlingen ikke skje.

Personlig har jeg som lege arbeidet i det offentlige helsevesenet i over førti år. Det offentlige helsevesen er forankret i vold på mange måter. For det første finansieres det i hovedsak av skattebetalerne. For det andre er helsevesenet gjennomregulert. Det er forbud mot legegjerninger som ikke er godkjent av staten. Private sykehus må godkjennes av staten og det er særdeles vanskelig å få en slik godkjenning. Entreprenørskap som driver økonomisk vekst og utvikling i sivilsamfunnet er i praksis kriminalisert når det gjelder sykdom og helse. Min legegjerning har derfor i alle år vært forankret i statens «legitime» rett til vold hvis ultimate uttrykk er fengsel her til lands i fredstid.

At mange søker statens voldsmonopol for egen vinning, er kanskje forståelig, men det er uetisk og kan bare forsvares gjennom bedrageri eller pedanteri. Det er statsintellektuelle som sørger for det. Statens eksistens bryter derfor med tre av Guds ti bud: Du skal ikke stjele (for eksempel skatt), du skal ikke lyve (bedra folket om statens funksjoner og berettigelse), du skal ikke drepe (krig som for eksempel den norske bombingen av Libya). For de fleste politikere antar jeg at ovenstående tanker er fremmede.

Jeg har i mange år forundret meg over hvordan politikere tenker. På mange områder synes de å være tankeløse og jeg skal her komme med noen eksempler samt spekulere i mulig årsak.

På Stortinget ser det ut til å være full enighet om at det grønne skiftet er nødvendig. Parisavtalen må overholdes for ellers står vi overfor en eksistensiell klimakrise. Alle partier er i hovedsak enige om dette og ingen tar til motmæle. Omstilling må skje. Dette er underlig da mange kompetente forskere, økonomer og andre er av andre oppfatninger. Hva kommer det av at kritikerne av Parisavtalen og det grønne skiftet ikke har representanter på Stortinget? Virkeligheten er nå kanskje i ferd med å rokke ved denne enigheten i hvert fall for Fremskrittspartiet.

Håndteringen av koronapandemien brøt med alle pandemiplaner fra før 2020. Hvorfor møtte dette ikke motstand på Stortinget? Ble absolutt alle stortingsrepresentantene våren 2020 velsignet med den samme åpenbaringen som viste at veien for håndtering av pandemien var gjennom nedstengninger osv? Vi vet i dag at alle tok feil. Håndteringen hadde alvorlige konsekvenser for mange.

Det ble enstemmig vedtatt av Stortinget i 2011 at Libya skulle bombes med norske F-16 fly, og det er ikke tatt noen selvkritikk på det senere ifølge Terje Tvedt.

Wokekulturen har gjort sitt inntog i politikernes hjerner og mange vet overraskende ikke lenger forskjellen på mann og kvinne. På dette området finnes det heldigvis fortsatt noen hederlige unntak blant politikere.

Ovenstående er eksempler på den ensrettingen som er typisk for politikere. Utad kan det se ut til at politikere ofte er uenige og det krangles i politiske debatter. Men denne krangelen skjer innenfor svært snevre grenser (det såkalte Overtonvinduet) og utenfor er det full enighet. Noam Chomsky har beskrevet dette fenomenet: «Den smarte måten å holde folk passive og lydige på er å strengt begrense spekteret av akseptable meninger, men tillate veldig livlig debatt innenfor det spekteret». Derfor kan politikere krangle om hvor den neste vindmølleparken skal være, men ikke protestere mot at det trengs nye alternative energikilder eller at fossilt brennstoff skal fases ut. Dette sørger for en illusjon om et fritt ordskifte.

Jeg mistenker at politikernes uniforme tanker og meninger er en uunngåelig følge av at statens virkemidler er basert på tvang forankret i vold eller trusler om vold. Tvang ensretter og søker én løsning. I sivilsamfunnet sørger frivillig omgang for at det florerer et mangfold av ideer som er grunnlaget for kreativitet innenfor vitenskap, kultur og økonomi. Men sivilsamfunnets pluralisme har ingen plass i staten hvor målet er å finne en unik løsning for hvert problem. Det behøver ikke dreie seg om et bevisst mål, men så lenge statens virkemidler er basert på tvang per definisjon, stopper ikke prosessen opp før det er funnet en unik løsning. Enhetsskolen og lik rett til helse i hele landet er eksempler. Noe annet ville være «uetisk» hevdes det.

Staten kan ikke akseptere at det finnes flere løsninger på et problem. Dette leder til kognitiv dissonans da det ikke er mulig rasjonelt å stå inne for to eller flere ulike løsninger eller «sannheter» samtidig. Statens mål er å finne den beste løsningen som helst skal være universell og helhetlig og er gjerne begrunnet med konsensus, «vitenskapen», empati eller moral. Politikernes metode forutsetter derfor at det finnes en unik korrekt løsning og når denne er funnet, så er ensrettingen fullbyrdet. I sivilsamfunnet derimot kan ulike løsninger og «sannheter» leve side om side så lenge frivillighet og privat eiendom respekteres. Kognitiv dissonans tilhører egentlig enkeltindivider, men politikere og andre personifiserer staten med egen vilje og den statlige viljen materialiseres gjennom virkemidler basert på tvang. Politikerne identifiserer seg med denne viljen og kan derfor i fellesskap oppleve kognitiv dissonans dersom det foreligger ulike løsninger. Konsekvensen av denne dissonansen er at tankene har en sterk tendens til å uniformeres. Denne uniformeringen brytes når det blir for stort sprik mellom den politiske konsensus og virkeligheten. Dette spriket fører til en ny form for kollektiv kognitiv dissonans og denne gang med virkeligheten.

Min konklusjon er at statens «legitime» monopol på vold er årsaken til at politikere tenker uniformt og fremstår som tankeløse roboter inntil virkeligheten eventuelt slår sprekker i uniformeringen. Samfunnets videre utvikling er avhengig av meningsmangfold og pluralisme. Det finner vi bare der frivilligheten råder og det er i sivilsamfunnet.